Blogg

Her kommer det tanker, ideer, meninger om alt som rører seg i keeperens og keepertrenerens liv. Trening og kamp. Det mentale og fysiske. Albertsen skriver mest, men kanskje det kommer en gjesteskribent eller 10 også.

20.02.2026

Kan vi noen gang bli gode nok?

Vi føler oss trygge. Tenk om vi kunne sagt det. Om oss selv. Om Norge. Om keeperen som tråkker ut på gresset for å beskytte målet i sommer.

Vi har kvalifisert oss til vårt første mesterskap på evigheter. Likevel er det én posisjon vi er mest usikre på: keeperen. Vår antatt beste spiller får ikke spilletid i klubblaget sitt, og vi diskuterer å endre nasjonaliteten til en russisk keeper for å stå bedre rustet. Keeper-Norge er, ærlig talt, en tynn suppe per i dag.

Ja, vi har et talent eller to vi håper på inn i fremtiden. Men vi har ikke bredden som gir trygghet. Vi kan ikke være sikre på at noen faktisk vil ta steget opp og prestere på det internasjonale nivået som kreves. Det er nettopp det som skaper uroen – fraværet av trygghet i det som burde være en av lagets mest sentrale roller.

Vi som jobber med keeperutvikling, og som selv har vært keepere, har lenge ønsket at rollen skal få høyere status. At vi kan nærme oss anerkjennelsen posisjonen har i land som f.eks Tyskland, Polen, Spania og Italia. Slik det er nå, føles det som om vi fortsatt har et godt stykke igjen.

Samtidig må vi være ærlige: status må fortjenes. Det må presteres før man kan kreve. Det er keepermiljøets ansvar å utvikle kvalitet som fortjener økt anseelse.

Gjennom snart 20 år har vi reist landet rundt med keeperskolene våre. Vi ser den samme trenden igjen og igjen. I mange klubber finnes det ikke et reelt opplegg for keeperutvikling. «Det er ikke noe opplegg», er tilbakemeldingen vi oftest får. Mange tilbringer derfor helger hos oss, og det er positivt. De får gode opplevelser og faglig påfyll. Men for den daglige og langsiktige utviklingen er det ikke nok.

Krets og forbund gjør mye bra, men ressursene som brukes er langt fra tilstrekkelige til å tiltrekke og beholde de beste trenerne og utviklerne. Toppklubbene investerer først og fremst i et lite utvalg keepere de «håper» på. Problemet er at utvalget i utgangspunktet er for smalt. Da kan vi ikke være sikre på at noen faktisk tar steget gjennom nåløyet og inn på stadion med nummer 1 på ryggen – og norsk pass.

Spørsmålet er om dette noen gang vil endre seg. Vil keeperrollen bli så viktig for spillere, klubber og fotball-Norge som den faktisk må og bør være? Kan vi komme oss bort fra at keeperen er den lavest rangerte posisjonen på banen? Eller vil det alltid være keeperen mot resten?

Skal vi lykkes, må rekrutteringen starte tidlig og med mange fler. Keeperrollen må få sin egen plass og sitt eget fokus fra ung alder. Ikke for å toppe eller drive eliteutvelgelse, men for å utvikle ferdigheter, mestring og stolthet. Keeperen må oppleve at rollen er viktig – fra første dag.

Tenk så moro det hadde vært å høre foreldre uttrykke glede over at barnet deres ønsker å stå i mål. Ikke bekymring. Ikke overraskelse. Ikke redsel. Men stolthet. Fordi det er viktig. Fordi det er kult.

Jeg er 50 år. Kanskje rekker jeg å oppleve en endring. Jeg håper det, men har mine tvil.

20.03.2025

Da er våren her. Årets første keeperskoler er unnagjort. Jeg gleder meg som vanlig over å være i gang med en ny sesong med hundrevis av unge, smilende, håpefulle og ambisiøse keeper spirer. Jeg ønsker i våre helger å skape et miljø og en arena hvor du kan kjenne på mestring og glede i rollen som super keeper. Men ikke alle har samme tankesett som meg, ser det ut som.

Det er rart dette med følelser. Jeg har lært meg opp gjennom livet å bli mer rasjonell. Ikke ta ting så alvorlig, være litt mer pragmatisk. Tenke at det får være som det er. Det går sikkert bra eller i hvert fall så går det over.

Men det er en situasjon hvor det kommer en følelse som jeg liksom aldri klarer å dytte bort eller forholde meg til på en rolig måte. Den dukket opp forrige helg på en bylagsturnering i Vestfold, hvor jeg er for å se min nevø spille for Larvik. Han er midtstopper og gått litt utenfor familiens vanlige posisjon. Disse guttene og jentene som spilte denne søndagen er inne i sitt 12 leveår. Det er mars, så veldig mange 12 åringer har det ikke rukket å bli.

For de som ikke vet, så er bylagsturneringen den største dagen, den første dagen, hvor det står menn og kvinner rundt anlegget med penn og papir og begynner den tydelige utvelgelse for kretslag og landslaget. Ja, landslaget kommer fort. Kun 2 år til første landskamp. Så det å prestere i dag kan føles som det viktigste i verden. Å det er det kanskje…

Følelsen jeg refererer til kommer kanskje ut i frustrasjon eller sinne i meg, men mest av alt blir jeg vel egentlig bare trist.

Hele greia er jo at jeg er ekstremt opptatt av keeperen og dens rolle, miljø og mulighet for å lykkes. Da er det vel greit at de, på sin viktigste dag så langt i sitt korte fotball liv, blir satt i posisjon for å kunne prestere i et miljø de er trygge på.

Miljøet jeg prater om er målet. Størrelsen på målet, de til daglig spiller i, for en 11/12 åring er et syver mål. Dette målet er 5x2 meter. Stort nok det for en gutt eller jente på 140-150 cm på strømpelesten. Nå er ikke størrelsen i seg selv tema alene. Men når de da blir plassert i et 11`er mål, som måler 7,32 meter bredt og 2,45 høyt, så skjønner selv den mest uinteresserte at det er en betydelig forskjell i størrelse og ikke minst opplevelse. En keeper kjemper en daglig kamp om å føle seg stor nok. Det er et mentalt spill hvor selvtillit og selvfølelse er helt essensielt. Da er forutsigbarhet og gjenkjennelse viktig på en dag som dette.

Jeg fikk oppleve og se keepere som slipper inn baller som suser inn rett under tverrligger. Gutter og jenter som hopper og strekker seg så lange de er, men uten mulighet til å komme opp til ballen som smeller i nettet og motstander jubler for at de klarte å skyte høyt nok. Resultatet er keepere med tårer i øynene og blikket godt plantet i bakken eller bak to hender. De føler seg mislykket!

Om du ikke har stått i mål og kjent på maktesløsheten, så kan jeg prøve å beskrive det på følgende måte. Du vet den følelsen du hadde når du var liten? Hvor en som var større enn deg holdt lua de med strak arm over hodet og du prøvde desperat å få tak i den. Du hoppet og strevede, prøvde å klatre og be om at du fikk lua tilbake. Du var sjanseløs. Du var ikke blitt stor nok enda. Husker du?

Jeg spurte selvfølgelig de som styrte skuta denne dagen hva de tenkte om dette. Svaret var kort og enkelt. Det bestemmes fra toppen. Toppen er NFF og Håkon Grøtteland, med hans team. Grøtteland er sjef for spiller- og trenerutviklingen i Norge. Dette kan da ikke stemme,

for han er jo mye smartere enn dette? Men skulle Grøtteland, mot formodning, bestemt at slik skal det være. Så burde det være sterke nok krefter i NFF som skal beskytte, utvikle og skape gode muligheter for at vi får trygge og gode keepere.

Denne aktuelle søndagen er historie nå og lite kan gjøres med den opplevelsen de unge, håpefulle keeper spirene fikk. Men jævlig trist var det. Så da håper jeg, som alltid når jeg dukker opp på aldersbestemte tiltak, at neste gang så er det positiv utvikling å spore hos de som er ansvarlig.